På Tuomainengården i Vadsø møttes naboer til felles bad hver uke. Den første badstua på gården var ei røykbadstu, og den fungerte som offentlig badstu fram til 1932. En badstu på en gård kunne dermed være badstua for langt flere enn familien som eide den. Varanger museum forteller om Tuomainengården.
Røykbadstua har en viktig plass i både skogfinsk og kvensk kultur i Norge. Historiene fra Finnskogen, Reisadalen og Varanger viser hvordan badstua har hørt til på gårdstunet og i nabolaget.
For et bredere historisk bilde kan du lese om badstuens historie i Norge, fra gamle spor til nye vaner.
Hva er en røykbadstu?
En tradisjonell røykbadstu varmes opp med en ovn uten skorstein. Under fyringen går røyken ut i rommet, samtidig som steinene i ovnen blir varme. Når oppvarmingen er ferdig, luftes røyken ut før badingen begynner.
Steinene lagrer varmen. Når det kommer vann på dem, dannes dampen som øker varmefølelsen på benken. Denne måten å varme opp på krever at fyringen og utluftingen gjøres før folk setter seg inn. Den finske kulturarvbeskrivelsen forklarer røykbadstua og badstuformene.
Det er også nyttig å skille mellom vedfyring og røykbadstu. En vedfyrt ovn kan ha pipe som leder røyken ut av bygningen. «Vedfyrt» forteller hva man fyrer med, mens «røykbadstu» også forteller hvordan oppvarmingen og røyken håndteres.
Skogfinnene og badstua på gården
På 1600-tallet slo finskspråklige familier seg ned i skogområdene på Østlandet, etter å ha flyttet vestover fra Finland via Sverige. Mange hadde røtter i Savolaks i dagens Finland. De tok med seg språk, byggeskikk og svedjebruk: skog ble brent, og rug ble sådd i asken. Nasjonalarkivet beskriver flyttingen og de tidlige bosettingene.
Badstua var en sentral del av den skogfinske gården. Flere av bygningene ble varmet opp med røykovn, men hadde forskjellige hovedoppgaver:
- Røykstua var bolighuset.
- Ria var et tørkehus for korn.
- Røykbadstua var bygningen for badstubading.
Badstua kunne i tillegg brukes til å tørke korn, lage mat eller som midlertidig bolig mens bolighuset ble bygd. Riksantikvaren beskriver denne flerbruken i dokumentasjonen av skogfinsk byggeskikk.
På Finnetunet på Grue Finnskog viser Norsk Skogfinsk Museum alle disse tre bygningstypene. Det gjør det lettere å forstå forskjellen på en røykstue og en røykbadstu, selv om navnene ligner. Les om Finnetunet hos museet.
Et annet konkret spor finnes på Nordre Varaldskogen i Kongsvinger. Der er ei røykbadstu fra 1700-tallet fredet som del av den skogfinske kulturarven. Riksantikvaren beskriver den som en laftet bygning som opprinnelig hadde røykovn, og som fortsatt har røykluke i taket. Her er selve huset bevart som kilde til hvordan gårdslivet var organisert. Se Riksantikvarens fredningsdokument.
Kvensk badstukultur i nord
Kvensk historie har andre flytteruter og bosettinger enn den skogfinske. Finskspråklige folk kom til Nord-Troms og Finnmark i flere bølger, særlig på 1700- og 1800-tallet, fra Finland, Nord-Sverige og Russland. Etterkommerne omtales i dag som kvener og norskfinner, ut fra egen tilhørighet. Varanger museum gir bakgrunnen for den kvenske og norskfinske historien.
I Reisadalen ligger Tørfoss kvengård, også kalt Kuivakoski. Gården viser et liv der jordbruk, skogbruk og elvefiske hang sammen. Røykbadstua inngår i det bevarte gårdsmiljøet og i fredningen fra 2019. Les om Tørfoss hos Riksantikvaren.
Tørfoss er ett eksempel fra en dal med kvensk bosetting. Historiene fra Vadsø viser hvordan badstua også fikk en plass i byen.
Da naboene delte badstua
Varanger museum beskriver hvordan det fram mot 1970-tallet var vanlig med fellesbadstuer for venner og nabolag i kvenske og norskfinske miljøer i Vadsø. Badstua kunne ligge i et eget bygg eller være en del av uthusene på en gård.
Badstua var et sted for vask og hygiene, og et sted naboene møttes. Den ukentlige badingen på Tuomainengården er et konkret eksempel.
Etter andre verdenskrig endret boliger og badstuer seg. I gjenreisningshusene ble det laget badsturom i kjelleren, og bruken dreide mer mot familiebadstuer. Tradisjonen fikk nye rom og andre ovner. I Vadsø hadde røykbadstuene tidligere vært både tømmerbygninger og gammer. Les Varanger museums omtale av badstutradisjonene i Vadsø.
Kunnskapen føres videre
Et bevart badstuhus forteller om byggeskikk. Museene tar også vare på kunnskap om fyring, klargjøring og badevaner.
Nord-Troms Museum har for eksempel invitert til kulturdag på Tørfoss med fyring i den kvenske røykbadstua. I invitasjonen knyttes badstua til formidling av kvensk historie, sammen med andre deler av gårdslivet. Se museets omtale av kulturdagen.
For den som vil lære mer, er Finnetunet, Tørfoss og Vadsø museum–Ruija kvenmuseum gode steder å begynne. Museenes egne sider gir mer historie og informasjon om besøk. Skal du oppleve en røykbadstu i bruk, bør du undersøke aktuelle arrangementer særskilt.
Vil du lese om badevanene rundt selve badsturundene, har vi også en artikkel om tradisjonen med å veksle mellom badstu og nedkjøling i Norge og Finland.
