Badstu i Norge har en historie som er eldre enn dagens badstuflåter. Vi finner den i skriftlige fortellinger, bevarte bygninger og badevaner fra ulike deler av landet. Noe er godt dokumentert. De aller eldste sporene er mer usikre.
Badstua har hatt ulik betydning fra sted til sted. Noen steder fikk den andre oppgaver. I skogfinske og kvenske miljøer hadde den en viktig plass på gården og i nabolaget. Senere kom folkebadene og nye måter å organisere badingen på.
Tok vikingene badstu?
Et interessant spor finnes på Hunstad ved Bodø. Der er et grophus, et hus med gulv gravd ned i bakken, omtalt som en mulig badstu fra omkring år 1000. Et ildsted i hjørnet har vært en viktig del av denne tolkningen. NIKUs publikasjon om eldre byggeskikk omtaler funnet.
Men hva huset ble brukt til, er usikkert. En arkeologisk gjennomgang ved Universitetet i Tromsø viser også til funn av et vevlodd, som kan tale for at det var en vevstue. Den omtaler både denne muligheten og badstutolkningen. Les gjennomgangen av Hunstad, side 49.
Vi har dermed et mulig spor fra vikingtiden og overgangen til middelalderen. Det er for lite til å beskrive en vanlig badstuøkt hos vikingene, eller si at alle gårder hadde badstu. Et ildsted alene forteller ikke hele historien om hva som foregikk i et hus.
En konges badstuplan i 1180
Fra middelalderen har vi en konkret skriftlig fortelling. Arkeologer ved NTNU Vitenskapsmuseet viser til Sverres saga, der kong Magnus i 1180 gikk i land og tenkte seg til badstua på Steine på Byneset. Planen ble avbrutt av kampene mellom kongsmennene og Sverres birkebeinere.
Dette er middelalder, altså etter vikingtiden. Fortellingen gir et holdepunkt for badstu på en norsk gård på 1100-tallet.
Utgravningene på Steine har også avdekket varmepåvirkede steiner. Arkeologene er forsiktige med tolkningen: slike steiner kunne brukes til å varme væske ved blant annet matlaging og ølbrygging. De kan ha sammenheng med badstu, men er ikke sikre rester etter selve badstua. Les arkeologenes artikkel i SPOR.
Da badstua fikk andre oppgaver
Stiklestad Nasjonale Kultursenter beskriver hvordan badstuer for dampbad ble sjeldnere på 1500- og 1600-tallet. Enkelte steder fikk bygningen en ny funksjon som tørkehus.
På folkemuseet på Stiklestad står ei badstu fra gården Åkran i Helgådalen. Alderen er usikker, men museet daterer den trolig til 1700-tallet. Den har en ovn av gråstein og benker langs veggene. Bygningen er flyttet og restaurert, og dagens innredning kom på plass under arbeidet i 1980. Les om Åkran-badstua hos Stiklestad.
Slike hus kan fortelle om flere perioder. Det er nyttig å skille mellom hvor gammelt huset er, hvordan det har vært brukt og hva som er satt i stand senere.
Tradisjoner på Finnskogen og i nord
Skogfinsk og kvensk badstukultur har sine egne historier i Norge. På Finnskogen var røykbadstua en del av gårdstunet. I kvenske og norskfinske miljøer i Vadsø delte venner og naboer badstuer.
Varanger museum beskriver hvordan slike fellesbadstuer var vanlige lokalt fram mot 1970-tallet. Etter krigen ble badsturom i boligenes kjellere en del av endringen mot mer familiebading. Her ser vi badevaner som ble videreført, samtidig som rommene og organiseringen endret seg. Les om badstutradisjonene i Vadsø.
Vi har skrevet mer om bygningene, oppvarmingen og stedene i «Røykbadstu i Norge: Skogfinske og kvenske tradisjoner».
Folkebadene ga flere tilgang til varme bad
På 1800-tallet fikk offentlig bading nye former i byene. I Bergen åpnet et bad ved det kommunale sykehuset på Engen rundt 1840. Det var også tilgjengelig for andre enn pasientene, og man kunne betale for karbad eller dampbad.
Dr. Wieseners folkebad åpnet i 1889, og Markens folkebad kom i 1906. Bergen Byarkiv forklarer at folkebadene var i drift lenge fordi mange eldre boliger manglet eget bad og dusj. Vaskemulighetene var en viktig del av tilbudet. Les byarkivets oversikt over de offentlige badene.
Folkebadenes historie omfatter flere badeformer. Den viser også hvor viktig tilgang til varme bad og vask var i byene, før eget bad ble vanlig hjemme.
Badstua ved fjorden
Et nyere kapittel finner vi i Oslo. Oslo Badstuforening ble dannet i 2016, gjennom et samarbeid mellom anarkister og diplomater fra Utenriksdepartementets isbadeklubb. Den første badstuflåten, Måken, ble bygd av drivved fra Bjørvika. Les foreningens egen historie.
Her fikk badstua en plass i et nytt bymiljø, tett på fjorden. At mennesker møtes for å bade, kjenner vi også fra eldre historier. Bygningene, badeplassene og måten tilbudene drives på, kan likevel være forskjellige.
Vil du lese mer om pausene mellom rundene og forbindelsen til kaldt vann, finner du det i «Badstu og isbading: Tradisjonen med å veksle mellom varmt og kaldt».
